Fra og med i dag åpner jeg for kommentarer på denne bloggen, hvor dere kan kommentere saker eller evt komme med spørsmål/forespørsler. Skal prøve å svare underveis.
Jeg får mange mailer med spørsmål og noen handler om Champions League finalen i 2005 mellom AC Milan og Liverpool, så jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om den kampen :-)
Vi hadde slått Chelsea i to dramatiske semifinaler noen uker i forveien og var selvsagt veldig fornøyde og stolte over å komme til CL finale. Når jeg en gang sitter i “godstolen” min som 65-åring og ser tilbake på min fotballkarriere så dukker nok denne finalen raskt opp i minnet :-) Hverken jeg eller andre Liverpool-fans kommer til å glemme den. Selv folk som overhodet ikke er Liverpool supportere kommer bort til meg og forteller om hvor engasjerte de ble under denne kampen.
Jeg husker jeg våknet opp på morgenen den 25. mai i 2005 på vårt hotell i Istanbul med en god følelse inni meg. Jeg hadde sovet overraskende godt og følte meg klar. Vi hadde snakket litt i forkant om at vi ikke skulle være “over-fokuserte” før/under denne finalen og jeg husker jeg var fornøyd med spenningsnivået mitt den formiddagen. Under frokosten merket jeg at de andre spillerne også virket “klare” og praten gikk som vanlig og humøret var på topp. Vi hadde jo en kaptein (Gerrard) som var/er veldig dyktig til å roe ned de spillerne som skal roes ned og fyre opp de spillerne som skal fyres opp før kamp – og jeg tror han var veldig bevisst på sin rolle denne dagen.
Det var lett å si i forkant at vi ikke skulle tenke for mye på finalen i løpet av dagen – men jeg tror alle spillerne lå på rommet sitt og tenkte på finalen mesteparten av dagen - på taktikken, på arbeidsoppgavene, på motspillerne, visualiserte ting som kunne skje, osv. Hvis vi fikk beskjed av trenerteamet eller andre om å tenke på andre ting, se på tv, lese, så kom fokuset og tankene raskt tilbake til AC Milan. Dette er jo noe man kanskje bare får oppleve en gang i sitt liv og man vil jo gjerne prestere bra når man først er kommet så langt !
Heldigvis hadde vi et rutinert lag / trenerteam og spillerne brukte dagen 100 % riktig og da vi satt oss i bussen på vei til Stadio Olimpico Atatürk, så var stemningen og tenningsnivået på riktig nivå. I timene før kamp er noen veldig sosiale mens andre tar på seg head-sett og hører på musikk.
Stadion var nesten fullsatt (70 000) da vi kom ca. 1,5 time før kampstart og for oss var det en veldig god følelse å høre Liverpool-fansen synge våre velkjente sanger og heiarop. Milan-fansen skapte stemning, men det var ingen tvil om hvilke supportere som gav mest lyd fra seg :-)
Som jeg nevnte prøvde vi å lade opp til kampen som vi gjør til en vanlig kamp og følte vi var klare når kampen startet. Sjokket var stort for oss og fansen og millioner av TV-seere da Maldini scoret etter bare 1 minutt ! Det var ikke dette vi hadde planlagt.. Milan spilte en veldig god første omgang og vi slet både offensivt og defensivt. Da Crespo scoret to raske mål rett før pause følte jeg alt gikk i mot oss. For min egen del husker jeg at jeg var veldig sint og forbanna og det toppet seg da vi gikk i spillertunellen inn til pause – da så jeg Gattuso fra Milan smile som om han allerede hadde vunnet kampen. Husker det irriterte meg enormt og det gav meg masse motivasjon. Jeg har enormt respekt for Gennaro Gattuso og han er sikkert en veldig hyggelig person, men der og da gav han meg masse motivasjon..
I pausen var det helt stille de første minuttene. Vi virket sikkert litt resignerte, men så begynte Rafa Benitez og si noen ord og så hev Gerrard seg på med motiverende ord – og plutselig så kom håpet tilbake hos oss. Da det etter hvert er helt stille i garderoben, så sier Benitez – Hør på fansen (Liverpool-supporterne sang for full hals inni på tribunen, selv om vi lå under 0-3), de har trua ! La oss gå utpå der og vise de at vi ikke har gitt opp. Scorer vi det første målet så vet vi at alt kan skje. Gå ut og gjør det gutta !
Det som skjer i 2. omgangen er jo magisk og som tatt ut av en film. Vi skaper en del sjanser tidlig i omgangen og Milan-spillerne virket litt tafatte. Etter ca. 10 minutter får jeg ballen på venstresiden og ser Gerrard inne i 16-meteren og slår et innlegg som han header i mål. Den stemningen som startet der og varte i de neste 7-8 minuttene hvor vi scorer to nye mål med Smicer og Alonso er helt ubeskrivelig. En ting er å se kampen på TV – en annen ting er å se kampen fra tribunen i Istanbul – men det å få være med å spille denne kampen, kommer jeg aldri til å glemme !
For at ikke denne saken skal bli altfor lang (den er allerede lengre enn jeg så for
meg...) så blir det altså 3-3.
Ekstra-omgangene var jevnspilte – alle var slitne – og vi endte opp med straffespark-konkurranse. Det var mye dramatikk på slutten av ekstra omgangene og alle som så kampen husker vel også Dudeks fantastiske dobbelredning på skuddet fra Shevchenko, to minutter før slutt.
Jeg visste at jeg kom til å bli en av de fem første som skulle skyte. De siste 40-50 minuttene av kampen hadde jeg spilte med krampetendenser i beina og prøvde å “ riste” av meg disse i løpet av den lille pausen vi fikk før straffe-konkurransen. Det funket nokså dårlig..
I løpet av de 40 meterne jeg gikk da jeg skulle frem for å skyte min straffe, forandret jeg mening annenhver meter – skyte hardt eller plassere ? Plassere eller skyte hardt ? Det er ubeskrivelig press på spillere i slike situasjoner og dette kan man ikke trenes opp til.. Da jeg tok ballen og la den ned hadde jeg endt opp med en plan om å plassere ballen nede til høyre for Dida i Milans mål. Jeg var fokusert da jeg skjøt, overhodet ikke nervøs og følte det var en god straffe, men Dida rakk helt bort inntil stolpen og reddet skuddet.. Det var masse følelser og tanker som gikk rundt i hodet mitt, men jeg husker at vi ledet i straffe-konkurransen og jeg hadde fortsatt et håp om at dette skulle holde helt inn. Da Dudek reddet den siste straffen på skuddet fra Shevchenko så rant det over av følelser. Vi jublet som vi aldri før har jublet – fansen skrek så høyt som aldri før – og det var noen magiske øyeblikk.
På banketten etter kampen var vi så slitne fysisk og mentalt at vi orket ikke å feste, men det tok vi igjen i Liverpool dagene etterpå :-)
Det er slike øyeblikk man lever for. Det er derfor jeg gikk til AS Roma for jeg tror vi kan oppleve lignende øyeblikk her. Vi har spillere og trener-apparat til å klare det og vi håper å gi fansen vår slike opplevelser. Idrett og fotball kan skape slike opplevelser som gleder og engasjerer millioner av mennesker. Skal 2011 bli AS Roma`s år ? :-)
John Arne Riise
Kommentarer
Saluto
Martin (Da Argentina)